(dette dokumentet kan lastes ned som word dokument her)

Ordninger med fellingspremie for skadegjørende dyrearter som mink og kråke har sjelden ført til ønskede resultat. Det er ikke så rart, som vi skal se. Denne korte veilederen er ment som en starthjelp til målrettet beskatning samt dyktiggjøring av utøvere. Eventuell organisering av tiltak og praktisk arbeid – hvor kommune, grunneierlag, enkeltpersoner, m.m. inngår som medspillere – overlates til adressat. Det samme gjelder tilpasninger av de prinsipp og tenkemåter som her er skissert. Hvor vellykket det hele blir, avhenger en god del av den kreativitet og entusiasme som man legger for dagen.

Hvorfor

Dersom målet er å få bort, eller redusere bestandene til mink (og for den saks skyld; kråke), gjelder det først og fremst å beskatte de dyrene som lager nye dyr. De eldre hunnene (to år gamle eller mer) er viktigst i så måte. Får man ikke bort de reproduktive hunndyra, kan man oppnå midlertidig bestandsreduksjon, men heller intet bedre enn det. Bestanden kommer til å blomstre opp igjen straks fangst-/jaktinnsatsen reduseres.

Hvordan det har vært

Man har operert med ett beløp(fellingspremie) for alle kategorier av dyr, uten å skille mellom kjønn og alder. Til fangst av mink har man tradisjonelt brukt åtefeller av det slaget som fanger dyra levende. Hva oppnår man?

- Å beskatte ungdyra og ikke de eldre. Altså stikk motsatt av det man MÅ gjøre. Resultatet blir deretter: Stikk motsatt av det man ønsker å oppnå. Majoriteten av mink som går i åtefeller, er nemlig ungdyr. I særlig grad gjelder dette levendefangstfeller. Det går sjelden mink i slike feller etter ca. november måned, selv om det er nettopp DA (vinter og vår) det er viktigst å ta dyra. Dessuten finnes åpenbart eldre hunndyr som ALDRI går i åtefeller! Dette gjelder uansett om det dreier seg om åtefeller som dreper momentant (slagfeller), eller levendefangstfeller. Disse standhaftige gamlingene opprettholder bestanden, selv om det blir fanget med åtefeller aldri så mye.

- Det gir mest pengeutbytte for utøverne av jakt og fangst å beskatte nettopp ungminken, fordi det er den som er lettest å fange og det er den det er mest av. Beskatningsperioden blir hovedsakelig ettersommer og tidlig høst – altså den tiden da den naturlige dødeligheten blant ungmink er høyest. Man beskatter altså i hovedsak den mink som uansett kommer til å dø før vinteren setter inn.

- Utøverne av jakt og fangst har intet egentlig ønske om å få bort skadedyrbestandene, for da forsvinner jo kildene til en ekstrainntekt. Dette kan endog føre til at beskatningen bevisst begrenses til ungmink.

- Hensikten med fellingspremie oppnås uansett aldri.

Hvordan det bør bli

Hva gjør man for at beskatningen skal bli fokusert på det reproduktive segmentet istedenfor på ungdyra? Differensiert fellingspremie kan være løsningen – pluss kreative ordninger forøvrig. Mest tro har vi på

-Særlig høye premier for eldre hunndyr

I dragsuget av jakten på ”Gamla” går det med en drøss med annen type mink også. Dette er selvsagt en stor bonus, og det bør være fellingspremie på slike dyr også. Beløpene kan være brøkdeler av fellingspremien for ”Gamla”, for eksempel 1/3 av ”Gamla-pris” for en eldre hann. Minst beløp for ungdyr, uansett kjønn. En tilleggsordning kan/bør være:

-Ekstrapremie (stor sådan) til den som leverer flest eldre hunndyr i løpet av et år.

Dette kan gjerne suppleres med for eksempel:

-        En statuett pluss heder og ære til den som har oppnådd særlige resultater, for eksempel flest gamle hunnmink i løpet av fem år: GAMLA-STATUETTEN!

Og      

-        De som greier å rydde ut minkbestanden i et helt øyvær bør premieres høyest, for eksempel en ”industriarbeiders månedslønn” eller mer.

Og

-        Etter utrydding av mink i, la oss si et øyvær, gjelder det å hindre nye bestandsetableringer som følge av nyinnvandring. Greier man således å holde minken i sjakk i for eksempel 10 år – kan man vel begynne å snakke om ”MINK-MILLIONEN”?

Andre ordninger finnes sikkert. Poenget er at det bør bli økonomisk attraktivt å fokusere beskatningen på de bestandsbærende segment (de eldre dyra, især hunndyr) og at det bør svare seg økonomisk å rydde ut lokale (regionale?) bestander av mink.

Alders- og kjønnsbestemmelse av mink: Identifikasjon av ”Gamla”

Alder: Kikk på tennene. Er tennene hvite og spisse? Da har du for deg en mink i sitt første kalenderår. (Den har antagelig ikke fylt året enda.) Er tennene ikke fullt så spisse lenger og fargen har et islett av gult eller skittenhvitt, er det mest sannsynlig et ungdyr i sitt annet kalenderår. Er tann-tuppene flate og tannfargen gulnet, har du med et dyr som er eldre enn dette å gjøre. Er tennene i tillegg til dette blitt korte av slitasje, dreier saken seg om et riktig gammelt dyr; minst fire år.

Kjønn: Kjenn etter med en finger på buksiden mellom bakbeina. Hanndyras penisbein er meget lett å kjenne. Kjenner du ingenting? Hm, mystisk. Hvis du bretter til side hårene på hals og nakke, kan du på hunndyra av og til se merker etter kjønnslivets strabaser; flekker med lysere hår som har vokst ut fra sår forårsaket av partneren som biter seg fast under akten.

Ved hjelp av kombinasjonen tann-inspeksjon og kjønnsbestemmelse, er det særdeles lett å ta ut både ”gamla” og de andre grov-kategoriene. Dette er: Eldre hanner, hanner og hunner i (første halvdel av?) sitt andre kalenderår samt hanner og hunner i sitt første kalenderår. 

Jakt- og fangstinnsats bør konsentreres til ettervinter og vår

Man kan la naturen hjelpe seg med å fjerne majoriteten av de ungene som ble født om forsommeren, ved å konsentrere beskatning til tiden etter nyttår. Mink som har overlevd såpass lenge, har relativt stor sjanse til å greie seg videre også. Dessuten begynner gammel-hannene å skvette urin rundt omkring allerede tidlig i januar – noe de fortsetter med utover vinteren og tidlig vår. De ragger gjerne vide omkring for å sette barn på hunndyra, som i denne perioden holder territorier som forsvares mot andre hunner. Ettersom hannene i denne tiden ofte vanker i ukjent terreng, er de mindre nøye med hvor de finner maten sin og har dermed lettere for å gå i åtefeller enn hva de eldre hunnene har. Hunnene kjenner sitt territorium ut og inn, vet hvor de kan finne mat uten risiko, og kan tillate seg å være mer forsiktige enn sine hannlige beilere. Derfor kan slike eldre hunner være vanskelige å fange med åtefeller, fordi dyra finner mat uansett. Åtefellene er tross alt nye element i de gamle og inntil nå trygge omgivelsene, og kan oppfattes som farlige – især hvis de lukter uvant og ”fremmed”.  

Man kan takle disse omstendighetene på ulike vis:

-          Hvis åtefeller benyttes, må fella egnes (lades) med en type mat som er overmåte fristende for ”Gamla”. Rogn og melke fra torskefiskarter er meget bra. Denne åtetypen kan med fordel fryses i for eksempel melkekartonger til bruk ellers i året også. Grunnet dette åtets konsistens kan det bare benyttes i feller med åtekammer. Hvis det er snakk om slagfelle, er Kaniafella å anbefale, bl.a. på grunn av åtekammerets utforming. Selve fella må ikke ha annen lukt enn det de naturlige omgivelsene har. Åtet skal være ferskt, og må derfor skiftes nokså ofte. Åtekammer eller åtepinne må renskes av og til for å fjerne harsk lukt eller råtelukt. Det er viktig å fjerne fremmed lukt fra fella, så som lukt av rust eller metall. Kan gjøres bl.a. ved koking i einerlog, helst også i såkalt ”dye” (se nedenfor). Husk: Det er ”Gamla” vi skal ta – og hun er ikke lett å lure.

-          Den mest effektive måten å fange eldre hunner på er ved hjelp av såkalte ”blindsett”. Det er i praksis Conibear 120-feller som monteres i gangveiene (løpegangene) som minken har laget i vegetasjonen. Med litt øvelse er ikke gangene vanskelige å finne. (Da man omsider oppdaget denne teknikken, gikk det kjapt å rydde ut minkbestanden på øya Rott i Rogaland.) Det er viktig å kamuflere fellene godt, og gi dem en kombinert ”antilukt- og antirustbehandling” før de tas i bruk. Fremgangsmåte: Les og lær, til dømes i boka ”Fangst og Feller”, i heftet ”Norsk Fangstmann Spesial 1986-1994”, m.m. fra Jakt- og Fangstbua. Koking i einerlog er fortsatt bra antiluktbehandling.

-          Man kan – og BØR – benytte seg av spesielt luktestoff til å trekke eldre mink inn til slagfellene med. Slike luktestoff (Ambra Musk og Pros Choice) fåes kjøpt fra Jakt og Fangstbua, adresse: Steinvegen 23, 7716 Steinkjer. En pinne dyppes i stoffet og has i en beholder som beskytter for regn (en filmboks snudd opp-ned, for eksempel), og henges opp over fella så høyt at vinden får såpass tak at lukta spres vide omkring. I tillegg kan/bør man ha en liten ”dash” på en pinne som man plasserer bakerst i fella, eller bakerst i det hulrommet fella er plassert i. Gjør man dette, kan man endatil greie seg uten vanlig åte i fella.

-          Endelig kan man drive effektiv JAKT på mink ved hjelp av hund. Meget effektivt når mink skal beskattes på ettervinter og vår. Beskatningformen er pussig nok lite brukt, uvisst av hvilken grunn. Den situasjonen bør endres. Kriteriet på hvilke hunder som kan brukes: De som reagerer aggressivt vis-a-vis katter. Med andre ord: De fleste hunder kan brukes til denne formen for jakt. Våpen: Hagle og spett. Med spettet slår man mot stein i ura der minken er gjemt. Lyden forplanter seg over hele ura og skremmer ut minken. Da er det greit med to mann: en med spett og en med hagle. Er man to personer, kan salongrifle også være greit å ha med.

Info om felletyper og fangstteknikker får man ved medlemskap i Fangstmannsforeningen, Steinvegen 23, 7716 Steinkjer.

Oter som alliansepartner

Oter og mink er ikke glade i hverandre. Oteren er den sterkeste part, og kan tvinge minken til retrett i områder der begge arter finnes. Denne tendensen er særlig sterk i ”øppna landskap”, dvs. enkle økosystem av det slaget som finnes i treløs skjærgård. Vil man ha bort minken, skal man derfor ikke fortvile over en tett oterbestand. En regel – sikkert med unntak – er: Tett oterbestand betyr glissen minkbestand og vice versa. Det virker som om oteren har greid å fjerne minken fra enkelte øy-vær helt på egen hånd, uten hjelp fra folk eller hund. Hvilket er bra ettersom minken er den desidert mest destruktive av de to. I alle fall: Oppgaven med å fjerne minken helt blir antagelig lettere når oterbestanden er tett. Enkelte mener også at minken trekker ut når bestanden av vånd er tett. Hvis dette er riktig får vi tro at kombinasjonen med tett bestand av både vånd og oter er gunstig når man skal rydde vekk minken helt.

Hvis det en gang blir tillatt med jakt og fangst på oter, vil det altså være lite lurt å rydde vekk oteren helt fra den treløse skjærgård. For hvis minken – som følge av liten oterbestand – tar seg opp igjen, så er det antagelig lurt å ha en bestand av oter tilbake som hurtig kan oppformere seg igjen – som følge av privat fredning – for at den skal kunne bidra med sitt i en fornyet minkbekjempelse.

Unngå å fange oter

Det er mink vi er ute etter – ikke oter. Arten er fremdeles totalfredet. Driver man med slagfeller (åtefeller eller blindsett-feller) må man hindre otertilgang ved å lage hinder/innsnevring ved fella slik at åpningen ikke blir mer enn 8 cm i tverrsnitt. Hvordan man gjør det er likegyldig, bare det er effektivt. For blindsett (Conibearfeller i løpegang/stier): Ikke sett fella i stier der oter går, men finn helst stier som er reine minkstier. Mink og oter kan nytte felles stier (dog ikke til samme tider?). Sørg alltid for ”oterstengsel” uansett. Det er ikke mye ekstra bry.

Unngå å fange katt – og hund

Katter har en fabelaktig evne til å finne og deretter sette seg fast i åtefeller. De har det med å strekke ut framlabben – inn i åpningen – for å få tak i åtet. Dermed får de slaget over skuldra, og lider veldig. Hvis det er katt i området, bør du enten ikke bruke åtefeller, eller så må du stenge av fella for katt så effektivt som du bare kan. Katter er ufattelig sterke, så det nytter ikke med halvhjertede mottiltak. De graver seg også innunder fella, så fella må stå på flatt, knallhardt underlag og det hele må tynges ned med vanvittig tung vekt. Det beste er å plassere åtefeller ute på holmer i ”kattebefengte” områder.  

Unngå å fange barn

I områder med barn setter man ganske enkelt ikke ut slagfeller. Slaget fra slike feller er så kraftig at det grapser enhver hånd som får slag over seg, og den blir ubrukelig for all fremtid.

Forutsetningen for å kunne drive jakt og fangst

- er at man er registrert i Jegerregisteret og betaler årlig jegeravgift. Er man ikke registrert må man ta jegerprøven for å bli det.

Spør grunneier

Det er grunneier som har retten til jakt og fangst. Man må derfor klarere med grunneier før jakt eller fangst finner sted. Hvis ikke blir det lett synd og sjau.

For Nordland Ærfugllag

Ånen Munkejord

Søvik,

8800 Sandnessjøen

Vedlegg 1: Plan for minkfangst. (En skisse til hvordan en slik plan kan se ut.)

Vedlegg 2: Erfaringer fra utryddelsen av mink på øya Rott….osv.

Plan for minkfangst

– forslagsvis utkast til rammeverk

I dette forslaget har jeg utelatt omtale av ”taktikk”, ettersom dette vel bør være en hovedsak for innvånere/minkfangere i Vega kommune å ordne opp i. Det omfatter beskatningsmetoder, fangstteknikker, evt. premieringsordninger, redskaper og ressurser – ikke minst det å etablere en ”innsatsstyrke”. Organisering av virksomheten er viktig. Påtenkt samling/seminar om minkbekjempelse ultimo februar og medio april 2008 kan være et utgangspunkt for innarbeiding av taktiske aspekter i dette rammeverk. Man kan utarbeide del- og detaljplaner for de konkrete gjøremål (”taktiske” aspekter).

”Slagplanene” kan naturligvis endres/forbedres og utarbeides detaljert med milepælplanlegging inkl. resultatløp, gant-diagrammer og greier.

Men et sted får vi begynne. Utkastet illustrerer en tenkemåte.

- Ånen Munkejord, 6/2-08

…………………………………………………..

MÅL

SITUASJON

STRATEGI

TAKTIKK

……………………………………………

MÅL

            I øyan:

                        - Beskytte dunvær og hekkeområder for ærfugl

                        - Beskytte ternekolonier og andre sårbare forekomster

            På Vega:

-          Beskytte sårbare og utsatte forekomster (som strandhekkende vadefugl samt kolonihekkende fugl).

-          Minimalisere utvandring/spredning til ”øyan”.

SITUASJON

            I øyan:

                        - Lite eller mye mink?

På Vega:

-          Hvor oppholder de ulike kategorier av mink seg til ulike tider av året og i hvilken mengde og med hvilken sammensetning – og hva gjør de der og hvorfor?

STRATEGI

            I øyan:

Hvis lite mink: Gunstig å sette inn ”dødsstøtet” fordi en gitt innsats kan konsentreres (og effekten forsterkes) til de gjenværende minkers ”kjerneområder”. Disse stedene må identifiseres. Særs viktig å finne hiområdene.

            Hvis mye mink: Større vekt på anvendelse av ”avvisere” (repellanter) hovedsakelig i form av ”vonde lukter” (møllkuler, parfyme, diesel, grisemøkk, og lignende) i områder med e-hus. Ellers: Lokalisering av hiområder og ekspedering av hunnmink pluss generell minkfangst og -jakt.

Beskytte ternekolonier, m.m.: a) Fangst av minkunger (med åtefeller) i tiden f.o.m. primo juli og utover i områder med aktuelle kolonier/sårbare forekomster. Hensikt: Oppløse familiegrupper av mink for å redusere sannsynligheten for nært forestående ”raid” i aktuelle sårbare forekomster. b) Fangst av foreldremink ved hiområdene, i løpeganger, m.m. i tiden før juli måned – i de samme (eller tilsvarende) områder.

Redusere nyinnvandring fra potensielle kildeområder: Fangst av unger og ungmink fra primo juli og utover. 

Eksempel på sannsynlige kildeområder for Hysvær: Vallasjø-Gullvågsjø, Søla og især dens skjærgård, og Hysværets tilgrensende skjærgård.

På Vega:

Todelt strategi. Først: Vektlegge kartlegging av minkens områdebruk for identifikasjon av kjerne- og nøkkelområder. (Det krever mer å få oversikt her enn på et øy-vær.)

Dernest: Offensiv fase med vektlegging av bestandsreduksjon og utryddelse.

                        Kartlegge minkens områdebruk

-          for å få oversikt over ”situasjon” (se ovenfor). Formål: Finne svar på spørsmål som

• Hvor er der best å plassere fellene, når, og hva slags feller?
• Hvor bør fellene plasseres enkeltvis og spredt og hvor skal de plasseres gruppevis og konsentrert – og når?
• Hvor er vandringsveiene og oppholdsområdene langs vassdrag og deres utløp?
• Hvor er hvile-/oppholds- og næringssøksområdene langs ulike kyststrekninger, som sjøsystemene mellom Igerøy og Vega? Merker noen steder seg ut, så som strømsund, naust, velvede båter, osv.
• Finnes det andre slags populære steder, som opplyst kai (ansamling av småfisk), småbåthavner (småsei under bryggene), steder med tilgang på fiskeavfall, m.m. Hvor er alle disse plassene?
• Sist men ikke minst: Hvor er hiområdene?

Innledende ”krigshandlinger”

-          Praktisk gjennomkjøring/testing av fellefangst med utgangspunkt i hva man har funnet ut om minkens områdebruk. Hensikt: Justering og optimalisering av felleplasseringer og felletyper.

”Full rulle”

-          Optimalisert fellefangst og jakt (med hund) i helårssyklus.

Erfaringer fra utryddelsen av mink på øya Rott 1989-1992: strategi for fellefangst, effekt på fuglebestander og konsekvenser for forvaltning av natur

Av Aanen Munkejord og Vegard Ankarstrand Larsen

Rott ligger 3 km utenfor nord-Jæren i Rogaland og er halvannen kvadratkilometer stor. Tenk deg at oppgaven din er å rydde ut minkbestanden der. Fangsten går godt hele tiden etter oppstart i juli. I desember har du tatt det ubeskjedne antall på henimot 80 mink. Men så er det bom stopp. Det går ikke flere dyr i fellene. Du tenker: Aha, nå er det overstått. Ikke mer mink her i gården. Du samler inn fellene, drar til ”lands” og forblir der. Vel, min venn. Du har gjort en blunder! Akkurat den tabben gjorde vi også. Neste høst vil det atter myldre med mink på øya!

Tida går. Dette materialet burde vært utgitt forlengst. Resultatene er viktige som premisser for jakttidsbestemmelser og for forvaltning av områder der mink ikke er ønsket. Eksempler er steder som huser -  eller kan huse - bestander av fugl som ikke tåler minkens nærvær.

Begynnelsen på soga er slik: En gang sent i august 1989 var vi på Rott for første gang. Vi møtte to karer som drasset rundt på hver sin rustikke ”kongsberg”-hagle. Man drev med minkjakt. De foregående par år hadde de skutt mellom 20 og 30 hver sesong. Fremdeles var det bra mye av sorten. Rart at det skulle være så mye mink på ei såpass lita øy? Det hele endte opp med at vi – Vegard og jeg – skulle prøve å rydde ut minkbestanden ved hjelp av fellefangst. Dette mente vi alle måtte være spesielt interessant fordi det tilfeldigvis finnes godt nok tallmateriale over visse fuglearter på Rott – i praksis måker og terner – til å kunne finne ut hva som ville skje med disse bestandene etter minkens bortfall.

Rott hører inn under ”Jærstrendene landskapsvernområde” og er omfattet av tilhørende vernebestemmelser som forvaltes av Fylkesmannen i Rogaland. Det viste seg at Fylkesmannen også var interessert i prosjektet på grunn av den potensielle nytte våre erfaringer kunne få. Miljøvernavdelingen bevilget penger til kjøp av noen av fellene vi brukte. Vi fikk også dekket utgiftene forbundet med noen av helgeoppholdene på øya. Videre ble det gitt dispensasjon fra viltlovens fredningsbestemmelser for mink, i den grad våre forsøk med fellefangst gjorde dispensasjon nødvendig.

Vi bruker med vilje litt ”store ord” i denne artikkelen for å banke inn poengene. Vi unnlater ikke å lufte noen synspunkt på forvaltningsmessige konsekvenser disse resultater bør kunne få.

Vi tar like godt hovedpoengene med det samme.

Første fangståret, dvs. fra august 1989 til jula samme år ble det skutt og fanget ca. 50 mink. Neste fangstår ble omkring 62 mink tatt av dage, inkludert noen på vårparten 1991. Fra juli 1991 til juletider samme år ble ca. 75 mink tatt.

La oss ta en tenkepause her. Dette med at ”jo flere mink man fanger en høstsesong desto flere fanger man neste høst” gjorde det etter hvert klart for oss at en del eldre, høyst forplantningsdyktige mink konsekvent unngikk å gå i fellene. Vi hadde konsentrert innsatsen til ettersommer og høst. Fordi det sluttet å gå mink i Åsbø-fellene (se nedenfor) i november og Conibear-fellene fanget bare labert eller ikke i det hele tatt utover i desember, trodde vi – grønnskollingene – at det var tomt for mink. At arbeidet var gjort. At vi hadde ryddet ut bestanden. Vi fant det derfor unødvendig å fange mer utover vintrene, for ikke å snakke om utpå vårparten. Dette var altså en bommert. Kjempetabbe. Hva var det da for slags mink vi fanget stadig flere av om høsten? Avkommet til de som nektet å gå i fellene nettopp om høsten, selvsagt. De høye fangsttallene utpå senhøsten 1991 antydet at det neppe kunne være så mange av disse ungdyra tilbake, hvis noen i det hele tatt. Vi tenkte: Okei, hvis vi nå greier å få has på de gamle vriompeisene, så kan ingen rekruttering til den ynglende bestanden finne sted fordi ungdyra er borte. Dødsstøtet ble satt inn. I tiden februar – april 1992 ble Conibear 120 - feller satt i minkenes løpeganger i tilknytning til hi; tre-fire hiområder i alt. Fram til april gikk 3 mink i fella. I april gikk 5 mink i fella. Altså totalt ca. 83 stk. dette siste fangståret. Og ganske riktig: Bestanden kollapset. Dermed var det minkfritt på Rott inntil det Herrens år 1997.

Det faktum at den ynglende bestanden hele tiden var så stor at den produserte ungdyr i den skala som fangstresultatene faktisk viste, ledet hen til følgende hovedkonklusjon:    

Hvis du tror du kan greie å rydde ut en minkbestand i løpet av de årstider hvor ”gammelminkene” er borte fra sine hiområder, så tror du feil!

Gamlingene er like lure som deg og kjenner sitt terreng enda bedre enn det du gjør. De vet hvor de kan få tak i mat uten å hefte seg med fellene dine. Og de er reproduksjonens mestre. Men akkurat der ligger også akilleshælen! I yngletiden lager de rikelig med løpeganger - nærmest et vev - i vissen vegetasjon (høyt gras, m.m.) nær hiet, og avslører seg slik. Du må plassere godt med Conibear-feller i disse løpegangene, kanskje opptil fem stykker. Du kan sikkert bruke enda flere også, men pass på å gi fellene rimelig spredning. Får du ikke fangst med en gang, så flytt litt på noen av fellene.  Plasser minst et par stykker i løpegangenes svinger. Da vil det neppe gå lang tid før også du kan si – på norsk: Vi fikk ham!

Oppdagelsen av at det nyttet ikke å rydde ut minkbestanden annet enn med hjelp av ”dødsstøt” i form av Conibear-feller plassert i løpegangene nær hi, leder også hen til prosjektets nest viktigst konklusjon:

Det fins åpenbart en del gamle luringer som aldri går i åtefeller!

Dette, mine damer og herrer, er en oppdagelse hvis viktighet nesten kan måle seg med oppdagelsen av minkens hjemland. Skal man fange sånne gamlinger så er det bare Conibear plassert i løpeganger som duger. (Inkludert nær hi i yngletiden, som sagt.) Unnlater man å gjøre dette så unnlater man å ta knekken på bestanden av mink!

Konsekvenser av resultatene

Jakttidslovgivning og områdeskjøtsel er allerede nevnt. Man må kunne beskatte all mink hele året hvis målet er å rydde ut bestanden. Men det er mer med saken enn som så. Nytter det å holde en minkbestand ”nede” ved å beskatte den (les: beskatte ungdyra) ettersommer og høst? Vi har dårlig tro på det. Fornyelsen i bestanden blir lite eller ikke påvirket av ungdyrfangst. Det er de territorielle dyra – den eldre garde - som står for reproduksjonen. Altså må man ta gammeldyra også. Men for tanke-eksperimentets skyld: Hva vil kunne skje hvis man bare beskatter eldre dyr med vårfangst? Da vil hordene med ungmink innta de ledige territorier og alt blir som før. Kanskje enda verre, fordi ungdommene normalt er mindre aggressive mot andre mink enn det gammelminkene er. Dermed blir territoriene mindre og arealet tettere besatt med territorier. Så begge deler må gjøres, både vårfangst på territoriell, ynglende mink og tidlig høstfangst av denne ynglingens resultater. Altså full rulle med fangst hele tiden i minst ett år. 

Som om ikke dette var nok: Det nytter lite med minkfangst på steder hvor det kan vandre inn mink kontinuerlig fra andre steder. Da må man i tilfelle holde på med fangst likså kontinuerlig, uten pause. Bekjempelse av mink har  mest for seg på steder som er såpass isolerte fra ”kildeområder” for mink at det vil gå år mellom hver innvandringsepisode. Rott ligger 3 km fra slike kildeområder.

På Rott tok det 10 år før ny mink kom inn etter den første utdøingen  ca. 1970 (se nedenfor) og 6 år etter den andre utdøingen i 1992.

De personer som pusler med sine feller og fanger litt mink av og til – driver altså bare på med tull? Hvis hensikten er bestandskontroll er svaret ja. Men de kan jo levere labbene til kommunekasserer og få fellingspremie? Nok et eksempel på offentlig pengesløseri. Fellingspremie blir gitt i den gode tro at enhver død mink representerer bedrede kår for den øvrige fauna. I et perspektiv som rekker utover nesetippen stemmer dette ikke. Opplegget for fangsten bør være dønn målrettet på måter som tilsvarer vårt opplegg på Rott. Antagelig burde det vært forbundet vilkår om seriøs fellefangst med slik premiering. Med prosjektbeskrivelse, kvalitetskontroll og hele greia. Eller kanskje fellingspremie kunne blitt erstattet med noe annet. For eksempel et klekkelig beløp dersom et avsidesliggende dunvær ble gjort minkfritt og beholdt minkfritt. For den skjærgårdsgruppa blir det fem millioner til den eller de som rydder ut mink og dernest ei dugelig årslønn til hver av to personer årlig for å beholde den minkfri, osv. Fordeling av områder kun til kvalifiserte konsesjonssøkere.

Opplegg for og erfaringer med fellefangsten

Luktestoffer ble ikke benyttet. De følgende erfaringer og anbefalinger baserer seg på denne begrensningen. Vi brukte to typer feller: Conibear 120 og  Åsbø-fella  for mink og mår. Vanligvis var 8 -12 Conibear-feller i stadig bruk. Opptil 16 ble brukt hvis det var rikelig med løpeganger å sette dem i. Omkring 8-10 Åsbø-feller ble brukt om sommer og høst. Disse var alltid ”ladet” med ål som åte. Dette åtet var særs effektivt og anbefales umåtelig. Åsbø-fellene ble alltid plassert nær sjøkant, og skjult. Under eller ved siden av store stein, smale passasjer eller ledelinjer, i sprekker og senkninger, innerst på utstikkende nes, nær avsatser der ekskrement og hauger med småkrabbe-skall  avslørte at mink brukte som ete- og utkikksplass. Hver felle fikk ei fjøl spikret på under seg. Oppå fjøla – i bakkant av selve fella – la vi tung stein, slik at fella ble fast og stødig. Vanligvis ble fellene ekstra sikret med metalltråd, festet i passende gjenstander. Ifølge sakens natur ble selvsagt alle Conibear-feller sikret med metalltråd, festet i treplugger dunket ned i bakken, i greiner osv.

 Åsbø-fellene fanget stort sett mink som ikke var eldre enn et halvt år. Til gjengjeld var fellene særs effektive for denne jobben. Ut i november begynte fangsten å skrante. I desember var det praktisk talt slutt. Ettervinter og vår fanget de ikke. Da disse erfaringene var overstått, ble fellene brukt bare om ettersommer og høst. Dog må det understrekes at vi aldri prøvde å bruke disse fellene som ”flåtesett”, dvs. fastspikret (og ”måke-sikret”) til flytende plank, eller lignende, fortøyd ute på vågen. Om dette hadde vært  effektivt på gammelmink vites ikke. Generelt var vår erfaring at åtefeller  - også Conibear ladet med ål –  i all hovedsak fanger ungdyr. Dermed gjentar vi prosjektets nest viktigste konklusjon:  Det fins åpenbart en del gamle luringer som aldri går i åtefeller!

Conibear-fellene fanget mink av alle slag nesten til alle tider. Utover i desember begynte likevel fangsten å bli laber, som allerede nevnt. Dette kan skyldes laber innsats fra vår side. Men om våren – nær hiområdene – var det bare Conibear som dugde. Nesten alle fellene ble plassert der minken hadde løpeganger i vissen vegetasjon som var såpass høy at fellene lett lot seg kamuflere godt. Dette med å dandere fellene så ”usynlig” som mulig, var viktig. Se John Opdahl`s bok ”Fangst og Feller” om dette. Kamuflasje av ”følehornene” – avtrekkertrådene – på fellene ved å tre hule gras-strå inn på dem, var standard. Det var selvsagt viktig å  forbehandle nyinnkjøpte feller på de måter som er beskrevet i nevnte bokverk. Det gjorde ikke noe om løpegangenes lengderetning skrånet en god del, snarere tvertom. Det var mer effektivt å sette fellene i løpegangenes svinger eller uregelmessigheter enn der gangene var snorrette. Antagelig kom fella mer ”brått på” for en travel mink da.

Forsøk med å bruke Conibear-feller på vegetasjonsløse steder (for eksempel strand) ved å lage arrangementer med rakved, med og uten åte var mislykkede. Vi fikk til å fange et par mink ved å lage rakved-”tunneller” oppunder steingarder, men utbyttet sto ikke i forhold til  innsatsen. Vi fikk heller ikke til å fange mink med Conibear i  stier som gikk i kort vegetasjon. Kanskje vi ikke gjorde oss nok flid med byggingen av disse settene, eller settene fikk ikke stå lenge nok uten feller i til at minken ble fortrolig med dem. Generelt virket det mest effektivt å plassere Conibear-fellene i løpeganger nokså nær sjø, uansett. Vi vet ikke riktig hvorfor. Kanskje det var mer trafikk i  løpegangene nær sjø enn i dem som gikk tvers over øya? Eller kanskje det mest var konservativ gammelmink som brukte ”tversover”- stiene, og som ikke likte nye installasjoner? Altså: Fellene skal være i  løpeganger som lager ”tunneller” i vegetasjonen,  og det lønner seg antagelig å ha majoriteten av fellene ikke langt fra sjø, eller vann i det hele tatt. Feller som ikke fanger i løpet av rimelig tid må flyttes. De trenger ikke nødvendigvis flyttes langt.

Igjen: Det var felle-anordninger som ikke ble prøvd og som vi dermed ikke kan si noe om effektiviteten ved. ”Bøttesett” (Conibear over fisk som er festet i bunnen av bøtte, fortøyd slik at settet ligger under vann) ble ikke prøvd. Kassefelle med åte i, der Conibear`en er tredd ned i kassen ved at ”ørene” på fella føres ned i kryssformet slisse i sidene på kassa, ble ikke prøvd på Rott. (Dette var forresten et sett som ble brukt av fangstlegenden Johan Grov, for å unngå katt i fellene.) Senere ble dette settet prøvd andre steder. Det fanget saktens mink da, men bare ungmink. I likhet med Åsbø-fella er nok slike åtesett med Conibear selektive på ungdyr.  

Heldigvis er det ikke katter på Rott, slik at vi slapp det problemet. Imidlertid er det en god del sau der, slik at fellene måtte gjøres ”sausikre”. Det var ikke vanskelig. Der det kunne være fare på ferde ble sauene ”stengt ute” ved hjelp av de stengsler som måtte være for hånden, eller fellene ble dekket over med plank, for eksempel. Bank i bordet - vi hadde aldri uhell med dette.

Et av selve ”cluene” for å lykkes, er å foreta skikkelige  rekognoseringer etter løpeganger og andre sportegn. Spesielt på ettervinter og vår er dette usigelig viktig. Nær hiområdene kan det være ekstra tett med løpeganger, som allerede nevnt. Det er om å gjøre å finne disse stedene. Arealet med løpeganger kan være ganske lite. Det er dermed ikke uten videre lett å finne. Er du ukjent med ditt terreng, så se etter steder hvor følgende elementer finnes i kombinasjon: (1) Høy nok vegetasjon - heri inkludert gras, urter, mose, lavvokst einer og småkratt, gjerne i tilknytning til myrlende - til at mink kan lage løpeganger deri. (2) Åpne ferskvanns-speil fins vanligvis i territoriene, selv om de kan være riktig små. For eksempel i form av en gammel brønn eller en myrpytt. (3) Forekomst av oppsprukket berg eller dynger av stein, som ur, rydningsrøys, steingarder, steinet morene, gamle hustufter, brygge, naust, uthus. (4) Avstand til sjø eller vann er ikke stor, etter hva vi har erfart. Undersøk alltid små holmer med myk gresstorv, tuer, småkratt eller stein, selv om det ikke er åpent ferskvann der. Tampen brenner. I skjærgård kan det lønne seg å lete først i lune, beskyttede områder/farvann. Men sjekk den hav-utsatte kysten også. Det kan jo være at et myrdråg med bekk og små vannspeil munner ut her. Eller ei låg strand med gresstorv innenfor. Tampen brenner.

En annen ting – veldig viktig: Man må ha med seg kartkopi på hver tur og krysse av hvor man plasserer hver enkelt felle, gjerne med dato ved siden av. Hvis ikke er man før eller siden – mest før - garantert å glemme hvor man plasserte enkelte av fellene. Avkryssing bør skje med blyant, fordi blyant virker også når papiret blir vått. Det gjør ikke penn. Bare prøv. Blyantspisser i form av kniv er selvsagt standard. For å herme etter et faderlig opphav: ”En gammel sjømann har alltid kniv!” Det er en fordel også å tildele hver felle et nummer eller en bokstav. Eller hvis fangstplassene er faste, kan de få nummer.

På Rott var det lokale folk som hjalp til med å se etter fellene i de periodene vi selv ikke kunne. Dette gikk bra, men følgende anbefaling vil likevel gis: Ikke plag slike hjelpere i utrengsmål. De har andre ting å gjøre også. Ettersyn av feller er tidkrevende.

Fangstdagboka bør inneholde følgende data: Årstall, dato, sted, antall mink fanget, kjønn og alder på fanget mink, gjerne også vekt (men sjekk om vekta du bruker er nøyaktig),  felletype, antall feller ute den aktuelle dag, antall feller sjekket, hvilke feller det var som fanget mink. Hvis man vil gjøre det helt skikkelig, kan man nummerere hver felle og notere ovennevnte data for hver av fellene for hver tur. Innføring på regneark er ypperlig. Ikke gjør slik som vi har gjort: Rotet vekk råmaterialet i løpet av diverse ryddesjauer. For å skrive denne artikkelen måtte vi greie oss uten dette detaljmaterialet. Vårt håp er at husnissen legger det pent tilbake på kjøkkenbordet ved anledning. I alle fall, her følger tips om kjønns- og aldersbestemmelse:

Minkens effekt på fuglebestander

Først: Tallmaterialet fra de ulike år lar seg ikke uten videre sammenligne grunnet ulike måter å registrere på. Det fins tall fra følgende år: 1981, 1991, 1997 og 2001. I årene 1991 og 2001 ble reirtellinger kombinert med individtelling gjennomført. Altså gode data. De andre årene dreier det seg mer om anslag og vurderinger. Dette materialet om fugl kommer antagelig til å bli grundigere behandlet i annet tidsskrift.

Tall fra året 1981 representerer tilstanden rett før eller under minkens bestandsøkning på Rott etter dens innvandring ca. 1980. Tall fra 1991 representerer tilstanden etter 10 år med minkbestand. Tall fra 1997 representerer tilstanden etter seks minkfrie år. Tall fra 2001 representerer tilstanden etter tre-fire år med mink igjen.

På Rott fins store forekomster av svartbak og gråmåke. Disse syntes ikke å være affisert av mink, så vi hopper bukk over tallene.

Sildemåke. Bestand moderat påvirket av mink. Tall fra 1981:  104 ”par” sildemåke. Vi skriver ordet ”par” i klammer fordi den tidens ”fuglefolk” har tellet antall fugl og så dividert med tallet 2. To må man være, har de nok tenkt. Når det gjelder fuglekolonier er slutningen langt fra riktig. Men oppgjørets time får utsettes. Dato er ikke angitt, men ut fra datamaterialets karakter å dømme var de på øya i juli. I seneste laget, mildt sagt.

Etter 10 år med mink var det kun 26 reir av sildemåke 24/5-91. Etter noen minkfrie år var bestanden i 1997 økt dramatisk. I den kolonien hvor nesten alle sildemåkene hadde reir i 1991, var det 1/6-97 ”100 hekkende par, kanskje flere”, ifølge Munkejord`s notatbok. (Dette er notater fra ”en dagstur med frøken Garborg, frøken Yndesdal og fru Berge”…) Andre deler av øya ble ikke sjekket for nyetableringer den gangen. Men 5/6-01 registrerte Vegard A. Larsen flere nye kolonier i tillegg til den nyss nevnte, som nå forresten hadde 143 reir. Til sammen ble 237 sildemåkereir registrert i 2001 – til tross for ny tilstedeværelse av mink. (Nyinnvandring i 1997, som nevnt.) Bestanden av sildemåke fikk seg altså et såpass kraftig oppsving i løpet av de minkfrie åra at den pr. 2001 fortsatt var sterk. 

Fiskemåke.  Bestand kraftig påvirket av mink. Etter 10 år med mink var bestanden redusert fra 244 ”par” i 1981 til 8 reir og 28 fugl 24.mai 1991. Så, etter noen minkfrie år var bestanden i 1997 på ca. 200-300 individ. Forsøksvis kan vi ”oversette” dette til ca. 100 ”par” for sammenligning med tall fra 1981 (se under sildemåke). Etter fire nye år med mink var bestanden redusert til 38 ”par” i  2001.

Hettemåke. Bestand kraftig påvirket av mink. Rolf Roth fortalte oss i 1991 at hettemåken etablerte seg som hekkefugl omkring 1978. Dette stemmer godt med observasjoner fra en ”ornitologisk ekspedisjon” i 1977, hvor man fant ”to hekkende par samt en unge av året”. Rolf forteller videre at fuglene ”holdt det gående i ca. 10 år, til 1986 eller –87. De kunne være ganske tallrike.” Dette stemmer fortsatt godt med ornitologenes telling fra 1981, der det oppgis 79 ”par”. Bestanden forsvant altså etter 5-6 år med mink. Så, etter fire minkfrie år etablerte en liten flokk hettemåker seg i 1995 – ca. to-tre par, fortalte Rolf Sørbø i 1996. Det året – i 1996 – var antallet økt til ”mange titalls fugl”, ifølge samme kilde. 1/6-97 var det 40-50 skrikende fugl i tilknytning til hekkeplassen. Vi får våge å ”oversette” dette til ca. 20 ”par”. I 2001 var det ingen hekking, så bestanden forsvant en gang mellom 1997 (da mink atter en gang innvandret) og 2001.

Terner.  Bestand kraftig påvirket av mink. Rødnebb- og makrellterne opptrer i blanding på Rott (og ellers i regionen) så vi behandler dem under ett. Terner synes å hekke praktisk talt årlig på Rott såfremt det ikke er mink der. I 1981 ble det registrert 70 ”par” terner til tross for at mink var under etablering da. Men det gikk kjapt nedenom. Sent i hekkesesongen 1992 – samme år som de siste minkene ble tatt av dage – etablerte et femtitalls terner seg atter en gang på Rottnesodden. Informantene Birger Stranden og Rolf Sørbø fortalte da at det var ”mangfoldige år” siden sist det var terner på øya. Året etter – i 1993 – ble enda en ternekoloni med flere titalls fugl etablert, ifølge samme kilder. I 1997 var det fremdeles to kolonier, hver på mer enn 80 fugl. Etter fire år med mink var det i 2001 fire fugl med tilhold der en av disse koloniene tidligere var.

Ærfugl.  Her fins intet tallmateriale. Dermed blir det ingen sikre konklusjoner heller. Ærfugl hekker spredt på Rott. De ”lokale” vil ha det til at antallet hekkende ærfugl økte etter at minken ble borte i 1992. Det er ikke i motstrid med observasjoner foretatt av Vegard A. Larsen under registreringsarbeid i 2001 (etter noen år med mink igjen) da han fant døde hunnfugl som hadde tegn på bitt i strupen i og nær reirene.

Vadefugl.  Selv om det fins hekkende forekomster av flere vadefuglarter er det ikke mulig å si noe om minkens effekt på disse. Årsaken er at det også finnes en stor bestand av kråke. De er jo dyktige predatorer på egg og fugleunger. For å kunne vurdere minkens effekt, må kråkene i tilfelle først fjernes. Og for den saks skyld; omvendt. 

Minkens historie på Rott

Det følgende er nesten ordrett referert fra skriftlig notat under samtale med Rolf Roth, 24.mai 1991. Han er for øvrig den eneste kilden til sikre opplysninger om dette. ” I begynnelsen av 60-åra var det mink, men disse forsvant. Første minken ble  sett i 1961. Det var ikke så mye da som nå for tida. Forekomsten varte noen år. Den forsvant henimot 1970.”

Man kan undres over grunnen til denne svake bestanden. Innavl? Videre: ”Minken dukket opp igjen rundt 1980. Bestanden tok seg godt opp da. Fra da av begynte måkene å minke i antall. ” Det var fiskemåkene Rolf siktet til her.

Så ble artikkelforfatterne involvert i 1989, og bestanden døde ut i 1992 – før sjøfuglenes hekketid - som resultat av fellefangst. I 1997 ble det så atter en gang observert mink jevnlig på Rott. Telefonsamtale med Elfrid Roth (kona til Rolf) i mars 2002 brakte for en dag at ”det er mink overalt” igjen, slik som det var i 1980-åra.

Kjønns- og aldersbestemmelse av mink

Kjønn. Man beføler minken på buken mellom bakbeina. Hvis det er en hann vil man uten unntak kjenne penisbeinet.

Alder. Mink i sin første høst har hvite, sylspisse tenner. Utpå nyåret begynner tennene å gulne så smått og de er ikke lenger så sylkvasse. Senere gulner tennene enda mer og ”spissene” er ikke lenger spisse, men flate. Deretter blir tennene stadig mer slitte. Eksakt aldersbestemmelse på grunnlag av dette er neppe mulig. Man kan skille sikkert mellom dyr i sitt første halve leveår og dyr eldre enn dette. Så blir det vanskeligere. Man burde greie å skille de fleste mink i sitt andre halve leveår fra dyr eldre enn dette også, men her går vel grensa. Skjønt man kan nok gå ut fra at dyr med svært slitte tenner er eldre enn to år. For hunner kan aldersbestemmelse til dels også foretas på grunnlag av forekomster av lyse hårflekker rundt nakken. Sånne hårflekker skyldes parringens lidelser. Under parring biter hannen seg fast i nakken og kan forårsake betydelige bittmerker, hvor lysere hår senere vokser ut fra sårene. Hunner eldre enn ett år men yngre enn, si, fire-fem år kan ha enkelte klare, velmarkerte lyse tuster. De som har en hel samling lyse hår på begge sider av halsen er eldre enn to år. Hunndyr som nærmer seg sin første fødselsdag kan også ha merker, så dette er ikke noe sikkert kriterium. Kan være nyttig i kombinasjon med tann-inspeksjon. Vekt er et dårlig alderskriterium. Likevel: svære hannbeist på halvannen kilo eller mer representerer den eldre garde.

Takk

Rolf Roth stilte sitt sjøhus til vår disposisjon og hjalp til med ettersyn av feller. Han skysset oss til og fra øya, forsynte oss med historiske opplysninger, hjertevarme og godlynt mobbing, alt sammen gratis og franko. Takk også til Rolf Sørbø som i tillegg til ettersyn av feller førte oppdaterte oversikter over antall fangede mink. Andre var involvert også, som Birger Stranden og Elfrid Roth. Takk til Fylkesmannen i Rogaland for støtte.